Debatt om Roy Godwins lære i Dagen – sommeren 2019

Denne sommeren har det gått en debatt i  avisen Dagen etter at jeg skrev en kronikk  03.07.2019. Bakgrunnen er den popularitet Roy Godwin har opparbeidet seg her i landet, samt min dype bekymring for den falske lære han sprer. Jeg har også analysert hans bok «Velsignelsens vei» (se bokrapport annet sted på denne bloggsiden).
Nedenfor følger en oversikt over alle de debattinnlegg jeg har registrert hittil. Jeg er dypt uenig med Oases ledere og deres støttespillere, men velger likevel å publisere også deres synspunkter. Jeg oppfordrer enhver leser til å ta standpunkt på bibelsk bakgrunn – ikke på følelser eller andres meninger. Min egen konklusjon etter å ha undersøkt saken nøye,  er at jeg vil advare alle evangeliske kristne mot å ha noe med Roy Godwins tjeneste å gjøre. Etter å ha ropt ut mine advarsler kan jeg nå bare be at Gud i sin nåde åpner folks øyne og at Jesu sauer hører den sanne Hyrdens røst. Vi lever i en tid hvor mange forførere står fram, og mange følger dem, slik Bibelen også har advart oss om på forhånd.

 

Kronikkbilde

På denne bakgrunn vil jeg mane til forsiktighet med å sluke innholdet i Godwins bøker og taler uten å ­ sjekke med Guds Ord hvorvidt hans lære om velsign ­ elser og mirakler hører med til det sanne evangeliet.

Importen av forkynnere som lover vekkelse virker endeløs. Er det ikke Bill Johnson, Heidi Baker og John Arnott, så er det en mystiker fra Wales. Jeg frykter at disse bidrar til å fremelske et selvsentrert kristenliv, som har mer fokus på «what’s in it for me?» enn at «Han skal vokse og jeg skal avta». Motivet for å dra til konferanser med høyt profilerte navn synes ikke nødvendigvis å være lengsel etter å vokse i kjennskap til Kristus.

Mitt inntrykk er at mange i dag tiltrekkes mest av sensasjoner, jakt etter mirakler og sanselige «kick». Man erfarer en kortvarig, følelsesmessig «rus» som har forduftet innen hverdagen kommer. Hvor mange drar hjem igjen med fornyet lengsel etter lønnkammeret, etter dybdene i Guds Ord og etter kraft til å leve hellig og annerledes i et stadig mer ugudelig samfunn?

Roy Godwin, et forholdsvis nytt skudd på denne «stjernehimmelen» er en mann, som med rot i keltisk-katolsk spiritualitet, trekker mennesker til seg selv, sitt retreatsenter i Wales og sine bøker. Han har vunnet seg venner i ulike bønnebevegelser og menigheter. Blant disse kan nevnes Bønnesenteret i Levanger og Grimerud gård. Godwin er blitt en etterspurt taler, som angivelig har fått Norge spesielt lagt på sitt hjerte. I likhet med flere andre før ham, lover han at vekkelsen vil starte her. Snart deltar han på sommerens Oase-stevne.

Hans bilde dukker for tiden opp «over alt» i kristne aviser, sosiale medier og utallige bokkiosker. Jeg hører folk anbefale bøkene hans som om han har knekket en helt ny «kode». På hans retreatsenter i Wales skal himmelen visstnok være nærmere jorden enn andre steder. Bibelen lærer at enhver gjenfødt kristen er et tempel for Den Hellige Ånd. Vi bærer Jesu nærvær med oss hvor vi enn beveger oss. Det bør bekymre oss når kristenfolket snakker mer om en forkynner og et navngitt geografisk sted enn man snakker om Kristus og Hans frelsesverk.

I boken «Velsignelsens vei» fremstiller Godwin en lære om velsignelse som jeg ikke kjenner igjen fra Jesu og apostlenes lære. Han forteller om mystiske mirakler i Wales, englesang og tidebønn. I boken vektlegges også en herredømmeteologi som man kjenner igjen fra trosbevegelsen. Jeg har vært til stede under Godwins talerstol. I tillegg har jeg tatt meg tid til å sammenligne boken «Velsignelsens vei» mot Bibelens evangelium. Godwin fremstiller det å velsigne som om det var et magisk mantra som får ting til å skje kun ved at vi uttaler visse ord med vår munn. Da nærmer vi oss tanken om at vi mennesker er guder og at våre ord har guddommelig skaperkraft.

Han hyller kraften i budskapet i en av sine tidligere bøker «Strømmer av nåde». Godwin synes å anse seg selv som spesielt utvalgt til å få åpenbaringer om kraften i å velsigne på grunn av sine keltiske røtter. Store ting kan ifølge bøkene hans skje dersom vi begynner å bruke hans oppskrift for velsignelser. I «Velsignelsens vei» hevder Godwin at man gjennom bønn kan rydde geografiske steder for mørkets makter. I Bibelen leser vi imidlertid at ondskapens åndehær befinner seg i himmelrommet. De kan ta bolig i mennesker som åpner seg for dem, men jeg har aldri lest at de tar bolig på geografiske steder. Jesus og apostlene drev demoner ut av mennesker, ikke ut av fysiske steder.

Godwin anbefaler å velsigne mennesker som ikke tror, i det han hevder at Guds Ånd er for alle mennesker, uavhengig av om de er født på nytt. Da nærmer vi oss universalisme og New Age. Bibelen sier: «Det var til dere Gud først sendte sin tjener, da han reiste ham opp for å velsigne dere, når hver av dereomvender segfra sine onde gjerninger ».

Godwin sier dette om forsoningen: «Korset er hans personlige anerkjennelse av meg personlig, et tegn på min verdi for ham, min verdighet. På Golgatahøyden eide, elsket og verdsatte han meg i all offentlighet» («Velsignelsens Vei» s. 59). Dette utsagnet finner jeg problematisk. Bibelens forsoningslære er at Jesus ble ofret som en soning for vår synd . Han døde for oss mens vi fortsatt var syndere for å gi oss fred med vår hellige Far. Jesu offer gjelder for den som vender seg fra verden og et syndig liv til Jesus for å leve resten av livet i helliggjørelse. Vi har aldri fortjent Guds frelse. Han døde ikke på grunn av vår verdighet! Vi kan oppnå frelse utelukkende på grunn av Hans ubegripelige nåde .

I forbindelse med Roy Godwin er det også grunn til å være våken for den katolske forførelse og Østens mystikk, som allerede i mange år har påvirket evangelisk kristenhet. Som allerede nevnt, anerkjenner Godwin keltisk-katolsk tradisjon, helgener, munkevesen m.m. Også norske retreatsentre er preget av denne type mystikk. Edin Løvås, som påvirket dannelsen av norske retreatsentre, hentet sin inspirasjon fra både den katolske helgenen Sta Terese av Avila, Benedikt av Nursia og Ignatius av Loyola. Ignatius var romersk-katolsk i sin forståelse. I dag brukes Ignatius’ åndelige øvelser som veiledningsverktøy blant kristne fra mange ulike menighetsmiljøer på retreatsentre her i landet.

Ignatius var, i likhet med nåtidens pave, jesuitt. Den katolske kirke har via jesuittordenen arbeidet for å kalle den reformerte kirke tilbake til «moderkirken» helt fra reformasjonstiden. Ved å tillate ubibelsk lære og mystikkens spiritualitet, slik det kommer til uttrykk i Godwins bøker og på Ffald-y-Brenin i Wales, åpner man opp for en åndelighet som ikke hører hjemme blant evangeliske kristne. Undersøker man Godwins preferanser nærmere, finner man også hans beundring for den katolske presten Henri Nouwen. Når garden for katolsk mystikk senkes, blir flere velvillig innstilt til forbrødring med denne kirken.

Bibelen advarer: «Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus». Godwin har forbindelser til Bethel Church (California). Denne menigheten er blant annet kjent for underlige manifestasjoner, åndelige «fyllefester», «hellig latter». Jeg har hørt Godwin fortelle om et møte med Bill Johnson i Wales, hvor de to utvekslet felles åndelige erfaringer.

På denne bakgrunn vil jeg mane til forsiktighet med å sluke innholdet i Godwins bøker og taler uten å sjekke med Guds Ord hvorvidt hans lære om velsignelser og mirakler hører med til det sanne evangeliet. La oss være som de i Berøa. De var av et edlere sinn. De gransket hver dag Skriftene for å se om det forholdt seg slik som det ble fortalt dem! «For det skal komme en tid da de ikke lenger skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem». Les Bibelen! Prøv alt! Det er lykten for din fot og lyset på din sti. Kun via Guds Ord opplyst av Den Hellige Ånd kan vi komme til mål på den smale veien som fører til Livet. Vekkelse kommer først når Guds folk omvender seg og oppriktig søker Herren for å leve i gudsfrykt og lydighet mot Hans Ord. Jesus: «Se til at ingen forfører dere!»

May-Britt Fjellstad Tjomsås

 

(Faksimile:)

Faksimile Kronikk Dagen 03.07.2019

(Publisert i Dagen 03.07.2019)

 

Faksimile Dagen 05.07.2019

Oase-ledelsen svarer i Dagen 05.07.2019:

I Dagen onsdag 3. juli kommer May-Britt Fjellstad Tjomsås med sterk kritikk av Roy Godwin. Han skal tale på Oases sommerstevne neste uke.

Tjomsås stiller et godt spørsmål om stevner og konferanser: «Hvor mange drar hjem igjen med fornyet lengsel etter lønnkammeret, etter dybdene i Guds Ord og etter kraft til å leve hellig og annerledes i et stadig mer ugudelig samfunn?»

Naturligvis oppleves det ulikt fra konferanse til konferanse, og vi ønsker å svare på vegne av Oase. Vi som har dratt hjem fra sommerstevnet flere titalls ganger har opplevd: Aldri er vi tryggere på å være elsket av Gud mens vi lengter etter en enda nærere relasjon og mer av Guds ord.

Aldri er takknemligheten til Jesus større og aldri er lengselen sterkere etter å lære Jesus bedre å kjenne. Aldri er lengselen større etter å bli enda mer fylt av Ånden og ledet av Ånden. Å generalisere enkelte kristne stevner og konferanser til «kortvarig følelsesmessig rus» blir for lettvint. Det er å undervurdere kraften i Guds ord der det forkynnes.

Oase har sitt særlige kall i det å undervise og å forkynne om Den hellige ånd. Vi vil la mennesker få erfare Åndens gjerning i egne liv. Bibelen forteller om det overnaturlige som en naturlig del av den troendes hverdag og hvordan det gir liv og kraft til fellesskapet. Oase har røtter dypt i det evangelisk lutherske. Med slike dype røtter og et avklart ståsted kan vi hente inspirasjon fra et bredt spekter i kirkelandskapet.

Godwin er en slik inspirator. Vi betviler ikke sannheten i hans beretninger, og vi takker for vitnesbyrdene om at liv forvandles. At mennesker opplever at Gud er høyst reell og at han griper inn i liv og hverdag burde vi kristne takke for. I en tid der norske og vestlige kirker stadig mer tilpasser seg rasjonalistisk virkelighetsoppfatning, trenger vi vitnesbyrdene om også det mystiske.

Tjomsås omtaler mystikk og spiritualitet med kritisk og negativ kontekst. Men en kristendom som ikke også rommer det mystiske (Wikipedia: «… personlig, subjektivt og direkte opplevelse av det guddommelige, … nærhet til Gud») blir lett en teoretisert kristendom. Da blir troen kun at man holder noe for sant, uten at det levende fellesskapet med Gud er til stede.

Så dreier ikke denne åndeligheten seg ikke om en endeløs opplevelsesjakt på et åndelig hamsterhjul. Den dreier seg om å søke og erkjenne de dypeste sannhetene om Guds nåde. «Bli fylt av ånden» er Oases visjon. Og den har sin rot nettopp i Guds nåde. Ånden er vår pant på at vi har fått denne nåden.

Tjomsås skriver flott om at vi skal prøve alt på Guds ord og ikke hive oss på en lære som klør oss i øret. Hun skal vite at det tar vi på alvor. Men når det gjelder Tjomsås sin karakteristikk av Godwins forkynnelse kjenner vi oss ikke igjen. Tjomsås peker på en rekke feil som det er mulig å begå og gjør det lettvint for seg selv når hun deretter argumenterer mot disse feilene.

Det fører for langt å kommentere alle kritiske punkter i Tjomsås’ kritikk. Vi anerkjenner imidlertid den nøden som vi aner at ligger under; at vi må vokte oss mot at strømninger og lærdoms vær og vind skal føre mennesker vill. Som karismatisk bevegelse har vi et særlig ansvar for at all spiritualitet avspeiler en bibelsk forståelse. Vi har nylig bidratt til å revidere ei bok (Velkommen, Hellige ånd) der 30 lutherske teologer arbeidet i flere år med å gjøre rede for karismatiske uttrykk og Den hellige ånds gjerning. Her finner man det teologiske fundamentet for Oase – og vi har så langt ikke funnet noe i Roy Godwins forkynnelse på våre møter som på vesentlige punkter avviker fra dette grunnlaget.

Oase arbeider økumenisk. Vi samarbeider og henter inspirasjon fra et bredt kirkelandskap både nasjonalt og internasjonalt. Det må sees på som en berikelse og ikke som en trussel.

Gjermund Eikli
styreleder i Oase
Eivind Arnevåg
daglig leder Oase

Teolog og forfatter Eivind Gjerde 08.07.2019:

(2) Faksimile Eivind Gjerde 08.07.2019

 

Det avgjørende frelsesbudskapet blir neglisjert og tåkelagt. Korset blir et terapeutisk redskap.

Hjertelig takk til May-Britt Tjomsås for hennes kronikk om Roy Godwin i Dagen onsdag 3. juli. Det var på høy tid at noen rettet ett kritisk søkelys på all den villfarelsen som har kommet fra denne personen og de bøkene han har skrevet.

Tilsvaret fra Oase-ledelsen i Dagen fredag 5. juli var alt annet enn beroligende. De har ikke funnet at Roy Godwin lærer i strid med noen vesentlige punkter i det teologiske fundamentet som Oase har.

Jeg vil i denne artikkelen begrense meg til å belyse ett helt avgjørende lærepunkt i lys av Roy Godwins to bøker Strømmeravnåde og Velsignelsensvei , nemlig ordet om korset. May-Britt Tjomsås berører det i også i sin kronikk.

Lakmustesten som enhver kristen forkynner skal prøves på er hva han lærer om hovedbudskapet i Bibelen, nemlig ordet om korset. Denne testen avslører Roy Godwin som en falsk lærer. Den mest sentrale han sier om korset i sine bøker er følgende sitat: «Korset er hans personlige anerkjennelse av meg personlig, et tegn på min verdi for ham, min verdighet. På Golgatahøyden eide, elsket og verdsatte han meg i all offentlighet.» (Velsignelsens vei s.59)

Sitat viser et helt annet budskap om korset enn det Bibelen forteller. Mennesket er i fokus og ikke Kristi lidelse og offer for å frelse verden. Hvor er læren om at Kristi død var en stedfortredende straffelidelse for våre synder under Guds dom og vrede i dette sitatet? Det er fraværende. Dette er svært alvorlig, og det burde både Oase-ledelsen og alle som har promotert og forsvart hans bøker ta inn over seg. På samme måten er læren om at Gud er hellig og en fortærende ild mot all synd og ugudelighet, ikke å finne i Roy Godwins bøker.

Det som er sentrum i Bibelen er ikke sentrum i Roy Godwins bøker. Det er mer enn avslørende at han kan gi ut to bøker uten å utdype hva ordet om korset betyr, ikke minst sett i lys av titlene Strømmeravnåde og Velsignelsensvei . Ordet om korset blir ikke forkynt i sin bibelske sammenheng, men vi hører flere ganger om ett høyt trekors som Roy Godwin har sørget for er blitt reist på retreatsenteret. Det skjer underlige ting ved korset: «Noen faller om og blir spontant omvendt og fylt av Den hellige ånd. Noen spaserer ved det høye korset og kjenner helbredelsen kommer over dem.» (Strømmer av nåde s. 81)

Hvor er den bibelske begrunnelsen for at det å bevege seg nært et kristent symbol medfører omvendelse, åndsfylde og helbredelse? Skal ikke omvendelse og åndsfylde skje gjennom forkynnelse og sjelesorg og helbredelse gjennom de eldstes salving med olje og forbønn etter Jakobs brev kapitel 5?

Flere mennesker gjør overnaturlige erfaringer ved trekorset og blir satt fri fra hat, sorg og sinne. «Vi luftet tanken om å la folk henge sine smertefulle historier til dette korset, men jeg foreslo å bruke det store korset utendørs.» (Strømmer av nåde s.96.)

Hvorfor blir ikke Bibelens sentrale budskapet om Jesus Kristus som vår stedfortreder vektlagt? På korset døde Jesus Kristus for å betale straffen for våre synder. Korset på retreatsenteret blir løftet frem i forbindelse med helbredelse av indre sår. Men det er en underordnet effekt av korsets budskap som blir løftet frem som det viktigste. Dette er en ubibelsk og farlig vektlegging og medfører en psykologisering av det kristne kjernebudskapet.

Dette blir ytterligere bekreftet i fortellingen om mannen Fred. Han ble oppmuntret til å besøke korset. Han gjorde det siste kvelden han var på senteret. Da han var på vei tilbake skjer det noe. Han berører en annens albuer. Han snudde seg for å se hvem det var: ««Det var Jesus», sa han. På en eller annen måte hadde han umiddelbart gjenkjent ham… Jesus hilste, og han mumlet en lignende hilsen tilbake, uvitende om hva som var korrekt etikette for samtale med en guddom. Så begynte begge å stirre på korset igjen.»

Jesus stiller Fred spørsmål for å minne ham om påskefortellingen: «Jesus sto ved min side og tok tak i alle svarene, og i et øyeblikk omgjorde han dem til bildeformer, som biter i et puslespill som han så satte sammen for å lage et utrolig og vakkert bilde av det som skjedde på korset. Men så tok han tak i meg og plasserte meg midt i fortellingen. Jeg sa: «Det er utrolig.» Han svarte: Der er ingenting! I det øyeblikket var det som om han nådde inn til mitt dypeste vesen og skrudde meg på.» (Velsignelsens vei s 111ff).

Hvilket evangelium forkynner denne «Kristusskikkelsen»? Vi får ikke noe klart budskap. Det vi får vite er at denne Fred føler seg levende som menneske. Han har fått en slags mental frigjørelse fra sitt «døde» liv til å oppleve seg som «levende».

Det står ikke ett ord om at denne «Kristus» forkynte om sin stedfortredende straffelidelse for våre synder under sin egen Fars dom og vrede. Og det står ingenting om at Fred kjente seg dømt for sin synd og oppreist til et nytt liv tilgitt all synd. Vi møter her en annen Kristus enn den bibelske. Det avgjørende frelsesbudskapet blir neglisjert og tåkelagt. Korset blir et terapeutisk redskap.

«Rør ikke ved forsoningen», var den klare advarselen Emmanuel Minos i sin tid kom med. Denne advarselen burde Oase-ledelsen lyttet til og avvist Roy Godwin som forkynner et annet evangelium enn det bibelske.

Eivind Gjerde

teolog og forfatter

 

 

Ferdinand Wyller, Dagen, 09.07.2019
DEBATT
Roy Godwin og spiritualiteten

Ferdinand Wyller

Skrevet av:
Ferdinand Wyller, forfatter og kunstner

Ons 10. Jul. 2019, kl. 0:00 – tir 9. Jul. 2019, kl. 18:31

Ved å sette hovedfokuset på det «åndelige» bygger man dessverre opp om den splittelse mellom ånd og materie som er fjernt fra kristen tro, men like fullt på fremgang i vår tid.

Når Gjermund Eikli og Eivind Arnevåg imøtegår May-Britt Fjellstad Tjomsås kritikk av forkynneren Godwin og av Oase , da tar de ikke denne kritikken på alvor. Man uttaler seg som forventet ettersom begge er ledere for Oase-bevegelsen.

Etter min mening er det i utgangspunktet noe problematisk med en bevegelse som har bestemt seg for å sette hovedfokuset på Den Hellige Ånd, – dette til tross for at Den Hellige Ånd i følge Skriften har bestemt seg for å sette hovedfokuset på Kristus.

Eikeli og Arnevåg skriver at «I en tid der norske og vestlige kirker stadig mer tilpasser seg rasjonalistisk virkelighetsoppfatning, trenger vi vitnesbyrdene om også det mystiske».

Dette høres mystisk ut, for det er nemlig ikke noe mystisk ved kristen tro. Tvert imot. Kristen tro er åpenbarelse! Men de to har selvfølgelig rett i at vår tids rasjonalitet og teknifisering av tilværelsen skaper lengsel etter det mer følelsesmessige og irrasjonelle.

Nettopp fordi Oase legger seg så tett opp til en generell, folkelig «åndelighet», så er det så viktig med den form for refleksjon som Fjellstad Tjomsås legger for dagen. Hun skriver at «Godwin fremstiller det å velsigne som om det var et magisk mantra som får ting til å skje kun ved at vi uttaler visse ord», og –«at man gjennom bønn kan rydde geografiske steder for mørkets makter».

Slikt minner om en form for anstrengt teknifisert tro og magi. Mens «barnekårets Ånd» derimot er den hverdagens naturlige åndelighet som springer ut fra sunn forkynnelsen om korset, om synd og om nåde. Der slår gjerne Ånden inn.

Ved å sette hoved-fokuset på det «åndelige» bygger man dessverre opp om den splittelse mellom ånd og materie som er fjernt fra kristen tro, men like fult på fremgang i vår tid.

Jeg vet ikke, men det er kanskje nettopp derfor Oase har berøringsangst i forhold til vår tids reelle utfordringer i forbindelse med abort, homofili, eutanasi, krig, økologi etc? Kanskje det er lettere å sveve i en generell åndsopplevelse på et globalt, økumenisk plan, enn det er å lande i livets konkrete utfordringer og problemstillinger?

Det er i utgangspunktet noe problematisk med en bevegelse som vil være en Oase for ørkenvandrere når den hverdagslige menigheten i følge skriften skal være nettopp denne oasen. Det er høyst forståelig at mange innen statskirken ønsker noe mer av forkynnelse og fellesskap i Ånden enn det de faktisk opplever i sine menigheter.

Og for de som ikke vil bryte med eller å bryte opp fra den lokale folke-kirken, er det nok lett å miste dømmekraften når man i disse tørketider vakler fram under solsteiken til neste vann-hull, – neste sommer. Da drikker man gjerne hva som helst. Om da ikke hele oasen viser seg å være et fata morgana…

Men, der to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt iblant dem. Det er ikke noe hokuspokus ved det å være kristen. Ordet blir fremdeles kjøtt der hans legeme tar form på det enkelte sted. I vår ny-åndelighet fjerner likevel mange kristne seg ikke bare fra geografisk sted, men fra alt som står fast, – også fra Ordet. Men Bibelens ord – og hvordan vi bruker språket generelt – er viktig! Ord skaper virkelighet.

Mens Eikeli og Arnevåg og mange andre med dem stadig bruker ordet «spiritualitet», er dette et ord som aldri Bibelen benytter seg av. Dette er neppe tilfeldig. For det er vel nesten umulig å ikke forbinde ordet «spiritualitet» med ordet «spiritisme»? Og det man leser om bl.a. Godwin, – det kan dessverre til tider minne om nettopp spiritisme, magi, – eller om en generell form for åndelighet.

Oase-bilde.jpg

 

 

Mitt svar til Oase i Dagen 09.07.2019:

(4) Faksimile av mitt svar til Oase 09.07.2019

May-Britt Fjellstad Tjomsås
Kristiansand

I Dagen fredag 5. juli kommer Oases ledere med svar til min kronikk onsdag 3. juli. La meg rydde en misforståelse av veien: Jeg er ikke redd for Den Hellige Ånd! Min bakgrunn er fra pinsebevegelsen, slik den en gang var under de gudfryktige ledere som har fullendt sine løp.

Jeg ble tidlig vant med sunn forkynnelse om Åndens liv og gjerning. Ved Guds nåde ble jeg åndsdøpt tidlig i tenårene. Det ga meg en dyp kjærlighet til Jesus og fylte meg med frimodighet. Åndsfylde er nødvendig for at Skriftene skal bli åpenbart for oss. Ånden vil vike unna dersom vi unndrar oss lydighet mot Guds Ord. Det er riktig at troen kan bli teoretisk dersom man ikke er fylt av Sannhetens Ånd.

Det skremmer meg at Oase er villig til å gå utover det Bibelen lærer om Den Hellige Ånd. Man innrømmer at man er villig til å gå inn i mystikkens verden for å søke åndelige erfaringer og «de dypeste sannheter om Guds nåde». Man tror Godwin på at englene synger utenfor vinduene og over åskammene på Ffald-y-Brenin (Velsignelsens vei, s. 115), noe som ellers kun er kjent fra natten da selveste Guds Sønn ble født!

I mine øyne kan Oases holdning til mystikk anses som gnostisisme. I kapittel elleve i Paulus andre brev til korinterne advarer apostelen oss om at det finnes flere Jesus’er, flere ånder og flere evangelier. Dersom man begynner å eksperimentere med en åndelighet som ikke omtales i Bibelen, vet man ikke lenger hvilken ånd man flørter med. Er man i så fall bedre enn Israelsfolket da de forsøkte å tilbe Gud og de andre folkenes guder samtidig? På tross av utallige profetiske advarsler endte ikke Israels ulydighet godt. Deres historie er skrevet ned til lærdom for oss.

Før Han dro hjem til sin Far talte Jesus tydelig om hva Åndens oppgave skulle være. Joels profeti om en åndsutgytelse ble oppfylt ved det vi kan lese om i Apostlenes gjerninger. Her ser vi at det kreves en omvendelse før man kan få Den Hellige Ånd. På tross av dette vil Godwin «velsigne» mennesker som ikke er omvendt. (Vi snakker ikke her om velsignelse i den betydning av begrepet som Jesus oppfordrer til i bergprekenen).

Omvendelse fra synd er helt fraværende i Roy Godwins bøker. Bibelen sier dette om Den Hellige Ånds oppgave i verden: Han skal overbevise verden om synd, rettferdighet og dom. Han skal herliggjøre Jesus og forkynne Ham for oss. Han skal gi oss kraft til å være vitner. Han er Sannhetens og sindighetens ånd.

Det vi ser i flere karismatiske sammenhenger, er at det tales mer om Ånden enn om Kristus. Dette feilfokuset fremgår også av Oase-ledernes svar. Dersom ikke forkynnelsen har hovedfokus på Jesus Kristus, kan ikke Den Hellige Ånd trives. Ånden opphøyer hverken seg selv eller «åndelige erfaringer». Den forherliger kun Kristus. Vi blir fylt av Ånden ved å løfte blikket på Ham som er troens opphavsmann og fullender gjennom Hans Ord.

Når Ånden får større oppmerksomhet enn vår Frelser tror jeg vi har grunn til å frykte at man har sluppet til en annen ånd. Jeg håper alle som leser denne kommentaren er bevisst på at forførende ånder er en brutal virkelighet.

Oase-ledelsen unnlater å kommentere at Roy Godwins evangelium opphøyer menneskets stilling. Det må være lov til å tro at Godwin går god for det budskap han selv formidler i sine bøker. Godwins lære minner om det New Age-evangeliet som forkynnes i form av en lignelse i boken «Skuret» av William P. Young, en bok som hylles av New Agere som f.eks. Oprah Winfrey.

Jeg er klar over Oases økumeniske ståsted. Sann åndelig enhet er ikke mulig å oppnå mellom representanter for kirker som forkynner ulike evangelier. Den katolske kirke har et annet evangelium og bryter det første bud ved å bøye kne for flere guder. Det eksisterer en helt essensiell forskjell mellom en menneskeskapt enhet og Åndens enhet. Det siste kan kun oppnås mellom mennesker som har tatt imot Sannhetens Ånd og forblir i denne.

Oase velger en bred åndelig vei, mens Jesus selv sa at veien er smal, porten er trang og at det er  (!) som vil finne den. Det som står på spill er menneskers evige sjel. Alle som mener seg kalt til å lede bør i denne sammenheng kjenne på frykt og beven over sitt ansvar. Husk Jesu oppfordring: «Vokt sauene mine!»

 

Roy Godwin svarer på kritikken til Dagen 11.07.2019:
(5) Faksimile av Roy Godwins svar til Dagen 12.07.2019

Roy Godwin lærer Oase-deltakere å velsigne ikke-kristne

– Jeg finner intet sted i Bibelen hvor det står at det er galt å velsigne folk i Jesu navn, selv om de ikke kjenner ham, sier Oase-forkynner Roy Godwin.

Skrevet av: Jakob Bjørnøy

tor 11. Jul. 2019, kl. 9:35 – tor 11. Jul. 2019, kl. 8:01

Den walisiske predikanten er ikke den typiske, karismatiske predikanten. Med rolig, britisk språk, rutete skjorte og briller taler han med sparsommelig kroppsspråk fra hovedscenen på Oase som holdes i Fredrikstad.

– Hva tenker du om ideen å be velsignelser over dem som ikke er kristen, spør Roy Goodwin folkemengden.

Denne uken er det samlet rundt 2.500 mennesker til lovsang, undervisning og seminarer på sommerstevnet. Michael W. Smith og Lisa Børud spiller blant annet konsert på kveldstid.

For andre år på rad har forfatter og forkynner Godwin blitt invitert som hovedtaler. Budskapet i hans siste bok; «Velsignelsens vei», står sentralt i hans forkynnelse denne formiddagen.
– Gud gråter og lengter etter dem som ennå ikke kjenner ham. Jeg finner intet sted i Bibelen hvor det står at det er galt å velsigne folk i Jesu navn, selv om de ikke kjenner ham, sier han fra scenen.

KORSET: Roy Godwin starter seminaret med å forkynne om Jesu død. – Jesus tok hele Guds vrede for vår synd, sa han. Foto: Jakob Bjørnøy

Prøves i praksis
Han ber salen reise seg opp. Nå skal de praktisere det de har lært. Først skal salen velsigne hjemlandet til Godwin, så Norge.
– Wales, vi velsigner deg i Jesu navn! sier forsamlingen. Noen løfter hender.

Neste steg er å velsigne de rundt. Godwin ber alle stevne-deltakerne å utveksle navn med sidemannen for så å be for hverandre. Cathrine Havåg kikker til høyre for seg, og setter seg bort til Sven Sannerud. De to, som aldri har møttes før, introduserer seg kort og går rett på sak. Sannerud strekker ut hender og omfavner Havåg i det han ber for henne.
– Jeg syns det er veldig fint, sier Havåg.
Hun ser bare gode ting i Godwin sitt budskap.
– Vi har veldig lett for å stenge oss inne. Det å velsigne menneskene rundt oss har jeg tro for, sier hun.

– Universalisme
Men ikke alle er like begeistret for Godwin, og predikantens norgesbesøk har den siste uken vakt reaksjoner. May-Britt Fjellstad Tjomsås skrev onsdag forrige uke et leserinnlegg i Dagen . «Godwin anbefaler å velsigne mennesker som ikke tror,(…) Da nærmer vi oss universalisme og New Age.», skrev hun.

Før Godwins seminar, møter Dagen ham på et hotell i Fredrikstad. Han mener kritikken er ubegrunnet.
– Gud velsigner oss ikke annerledes om vi tror eller ikke. Han velsigner ukritisk, sier han.
Han mener at Gud selv velsigner ikke-troende, siden Jesus døde for alle syndere lenge før de selv kommer til tro. Men han mener også at det finnes rammer for hvordan kristne skal gjøre dette.
– Synd er fremdeles synd. Vi velsigner ikke synden i folk sine liv, men personen de er. Vi velsigner folk, slik at de kan få komme til Gud, sier han.

Norgesturné
Predikanten fra Wales reiser svært sjeldent. Men i fjor høst reiste han sammen med sin kone, Daphne, til menigheter i ti norske byer.
– Hvorfor kommer du til Norge?
– Meg og min kone har stilt oss det spørsmålet mye selv, sier han og ler.
Han har håp om norsk vekkelse, og ønsker å være del av den.
– Vi opplevde at Gud sa til oss at slik Wales er på vei mot en fantastisk vekkelse, er Norge i samme sesong. Han sa at det vil komme en ny bølge av Guds ånd over Norge, sier han.

Her til lands har predikanten fått innflytelse blant kristne ledere, og til dem har han klare oppfordringer:
– Husk evangeliet Jesus forkynte om at Guds rike skal komme på jord, og be om at det må skje.

Han ønsker også å tydeliggjøre et kristent menneskesyn.
– Vi må forstå at samfunnets verdsettelse av en person, er ingenting sammenliknet med Guds, sier han og fortsetter:
– Den følelsen mennesket har av uverdighet stemmer, men Gud sier at han ikke bryr seg om uverdigheten om de vil komme til han.

Godwin kjenner seg ikke igjen i kritikken om at han forkynner et menneske-sentrert evangelium.
– Jesus tok hele Guds vrede over vår synd, sa han da han innledet seminaret om velsignelse.

BØNNEHUS: Roy Godwin er daglig leder av retreatsenteret Ffald-y-brenin, som besøkes av titusener årlig. Nå vil han inspirere til å starte flere bønnehus i Norge. Foto: Jakob Bjørnøy

Velsigner gjerne
Tilbake i møtesalen i Oase har møtet nådd slutten. For deltaker Sven Sannerud var velsignelsens-læren nytt stoff. Han sier at han er åpen for å velsigne ikke-kristne.

– Det er noe i de greiene der. Det kan hende at det koster noen ganger, men det er viktig. Og det er i tillegg viktig at vi ber for statslederne våre, slik at de kommer på gode løsninger for landet, sier han før han plukker opp jakken og går ut av møtesalen.

 

Innlegg av Gunnar Dahlseth – Dagen 12.07.2019

(6) Faksimile av Gunnar Dalseths innlegg i Godwin-debatten 12.07.2019

Gunnar Dalseth
Oase-deltakar

Eg er på Oase i Fredrikstad, og høyrer mellom andre på Roy Godwin som har anspora ein del debatt i Dagen i det siste. Mykje av det som blir skrive er utan tvil skrive utfrå eit godt hjarte og med formaningar om å prøve alt og halde fast på det gode, som er prinsipp eg seier meg heilt einig i, men ein del av kritikken får feil utgangspunkt og retning.

Samtidig har eg teke til å lese ei interessant bok om det tredimensjonale evangeliet: «Tre 3D Gospel. Ministry in guilt, shame and fear cultures» av Jayson Georges. Han tek for seg det som misjologar og misjonærar har observert, at ulike kulturar legg vekt på heilt ulike aspekt som negative og positive drivkrefter både i enkeltindivid og i samfunnet. I vestleg kultur har vi for ein stor del fokusert på skuld og uskuld, i mange andre kulturar (særleg i Asia og Midt-Austen) er skam og ære viktig, medan mange animistiske kulturar er opptekne av redsle og kraft.

Vestleg teologi passar til tradisjonell vestleg kultur ved å fokusere på synd og nåde, samtidig som dette grunnlaget i vår tid har vorte svakare i og med at trua på moralske absoluttar (i Guds Ord) er sterkt svekka blant folk flest. Er det ikkje det som blir oppfatta som eit viktig problem hos mange unge i dag, at dei kjenner seg skamfulle? Det som er interessant, er at dei to andre dimensjonane (som misjologane skriv om) med ære–skam og frykt–kraft også er sterkt framme i Skrifta heile vegen frå 1. Mosebok til ­Openberringa. Dei uttrykkjer djupe aspekt ved evangeliet og relasjonane mellom oss og Gud, og oss menneske imellom, men som vestleg teologi tradisjonelt har vore lite eller ingenting opptekne av.

Roy Godwin snakka første kvelden ein god del om korset, der han la vekta på at korset tek bort vår skam og gjenoppretter vår verdi som menneske når vi kjem til Kristus. Å snakke slik når vi inviterer andre til å kome til Kristus og ha fellesskap med Han er like meiningsfullt som å berre fokusere på at vi er lovbrytarar som er like sant og relevant, men det spørs på kvar vi finn vegen inn i hjartet hos dei som treng det. Og den som blir født på ny, får kraft til å leve eit nytt liv og blir velsigna av Gud som er i den tredje dimensjonen av evangeliet. Dersom eg velsignar andre, gjer eg det fordi eg trur vi skal velsigne andre, og ikkje fordi eg trur eg har vorte Gud, som også har vore nemnt i debatten.

Ja, la oss vere som disiplane i Berøa, lytte og lese, vege det mot Guds Ord og drøfte det i fellesskap, og vere villige til å lære nye ting og kanskje gå inn på nye område. Alternativet er å stenge oss inne og bli oss sjølve nok og tru at vi allereie har alt ting på stell og greier oss fint. Til ulempe både for oss sjølve og resten av verda, når vi strengjer oss ute frå eit globalt fellesskap med ­Jesus i sentrum.

 

Oddbjørn Johannessen på Facebook 15.07.2019

Oddbjørn Johannessen 15.07.2019 (FB)

OASE – ELLER RELIGIØS VILLMARK?
Det kristne Oase-stevnet synes å være en underlig mikstur av en rekke ulike religiøse impulser. Hovedtaleren i år (som i fjor) er waliseren Roy Godwin, som leder det karismatiske helbredelses- og retreatsenteret Ffald-y-Brenin på sitt hjemsted. Han framstår som en lavmælt og tilsynelatende nokså beskjeden mann. Selv om han ikke er noen «skrikhals», som så mange andre ekstremkarismatikere, hevder han imidlertid at det skjer mirakler i fleng på senteret hans. Han «reklamerer» dessuten med å ha hatt et personlig møte med en lys levende engel i forbindelse med en bilulykke for noen år siden.

Mangelen på teologisk kritikk i det offentlige rom av Godwins forkynnelse undrer meg, særlig fordi Oase-bevegelsen jo oppsto blant skolerte, lutherske teologer. Det finnes riktignok noen tydelige, frikirkelige røster som har hevet seg i avisen Dagens spalter i det siste – deriblant noen pinsevenner. En av dem er May-Britt F. Tjomsås, som i et innlegg i Dagen 2. juli trakk fram noen poenger fra Roy Godwins bøker, som visstnok selger som hakka møkk blant Oase-vennene. Fra boka «Velsignelsens vei» nevner Tjomsås påstanden om at man «gjennom bønn kan rydde geografiske steder for mørkets makter» – og at Godwin «fremstiller det å velsigne som om det var et magisk mantra som får ting til å skje kun ved at vi uttaler visse ord med vår munn». Og hun spør seg om dette egentlig er kristendom.

Kritikken fra Tjomsås og andre er blitt avvist i svarinnlegg fra Oase-ledelsen, uten at leserne blir noe klokere. Og på lederplass i Vårt Land kunne vi 12. juli lese at kritikken i Dagens debattspalter var «snever», særlig fordi det i Oase angivelig hadde vært «en utvikling i retning av et mer lavmælt, sentralt og samlende budskap». Tja, mon det…?

I Oase-møtet 13. juli – direkte overført via den kristne Kanal 10 (se lenke i kommentar nedenfor) – kom Godwin med en rekke snåle anekdoter fra Ffald-y-Brenin, der avstanden mellom himmel og jord visstnok skal være mye kortere enn andre steder. Ja, avstanden er så kort, hevdes det, at gudsnærværet er spesielt sterkt. En dag, fortalte Godwin, kom en gjeng ikke-kristne ungdommer på besøk, og de merket alle noe uforklarlig da de kom til inngangsområdet. «De gikk rett inn i et gudsnærvær», sa Godwin. De ble så invitert på et måltid mat, og helt uavhengig av hverandre falt alle om på gulvet. Der fikk de, samtlige, besøk av Jesus – helt konkret. Han kom spaserende inn i matsalen og viste dem naglemerkene i hendene og såret i siden. Så falt Den hellige ånd over disse ikke-kristne ungdommene, og de begynte å tale i tunger og få guddommelige åpenbaringer.

En annen anekdote var knyttet til et stort trekors som står ute ved senteret i Wales. En norsk fotograf hadde tatt bilde av det, og samtidig fått en åpenbaring av en bølge av Den hellige ånd som i nær framtid skal skylle over Norge. Da han i ettertid tittet på det framkalte fotografiet, så han en sky som liknet en havsbølge, som svevet over korset. Magisk!

En tredje anekdote dreide seg om en besøkende kvinne som hadde brukket fingrene på den ene hånden, samt en stortå. En ansatt ved senteret refererte hva Godwin pleide å si ved slike anledninger: «Bein, i Jesu navn, bli perfekt sammenføyd», og «Tå, i Jesu navn, bli helbredet!» Plutselig grodde beina både i fingre og stortå sammen igjen – formodentlig på grunn av de siterte ordene og det sterke gudsnærværet.

Oppsummert kan det se ut til at Godwins teologi bl.a. består av en dose keltisk mystikk kombinert med inspirasjon fra den ekstremkarismatiske tradisjonen fra Bethel, Redding. Lederen der, Bill Johnson, er en svært kontroversiell forkynner, bl.a. av et budskap om at det i vår tid «oppreises en Elias-generasjon» av spesielt «salvede» mennesker som skal utføre større mirakler enn Jesus angivelig gjorde. Også den lutherske IMI-kirken i Stavanger henter sin viktigste inspirasjon fra Bill Johnsons Bethel (jf. ACTA helbredelsesskole m.m.)

Mange innslag er beslektet med diverse New Age-fenomener (magiske steder, magiske gjenstander, engletro, kanalisering av åndelig «kraft», fokus på åndelige selvhjelpsteknikker osv.). Når det gjelder det siste, så er det kanskje betegnende at «Den grønne legen» (Jan Trygve Alvseide) har egen stand på Oase-stevnet, der han tilbyr sine kvakksalverprodukter.

Kjære teologer og myndige lekfolk: Er dette en type kristendom dere står inne for? For meg ser Oase mest ut som en religiøs villmark.

 

Leder av Tarjei Gilje i Dagen 27.07.2019:
(8) Dagen - leder 27.07.2019 Tarjei Gilje.PNG

Ikke minst at flere karismatikere vil ta del i det offentlige ordskiftet. Med både varme, respekt, mot og klarhet.

Tarjei Giljeredaktør i Dagen

Tidligere i sommer hadde vi noen runder med engasjert debatt her i avisen knyttet til årets Oase-stevne. Mer spesifikt var det særlig en av årets gjestetalere, Roy Godwin, som vakte engasjement. Det er alt annet enn uvanlig at gjestetalere på Oase skaper reaksjoner. Og det er bra, både for Oase og for Kristen-Norge for øvrig, at innholdet i forkynnelsen på ulike kristne sommerstevner og konferanser blir debattert.

I de fleste tilfeller vil kritikk kunne oppleves ubehagelig. De færreste av oss vil antakelig si at den som kritiserer oss har 100 prosent rett. Utfordringen er å ikke bare henge seg opp i det man mener er uriktig eller urettferdig, men også å spørre om det er noe her som jeg kan lære.

På den annen side er det også en utfordring å respektere andres egenart. Den kristne kirke er en mangslungen størrelse. Slik det var grunner for at reformasjonen oppstod, var det også grunner for at den lutherske lekmannsbevegelsen oppstod, at pinsevekkelsen oppstod – og at vi fikk den moderne karismatiske bevegelsen. Ingen av disse bør være hevet over kritisk vurdering. Men det er for eksempel urimelig å forvente at forkynnelsen på Oase skal være identisk med den man finner på et typisk norsk bedehus. Og omvendt.

Når det er sagt, finnes det en hel del felleskristne kriterier som all forkynnelse bør vurderes etter. For eksempel om den korsfestede og oppståtte Jesus Kristus er forkynnelsens faktiske sentrum. Om Gud blir presentert som Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Om Gud blir forkynt som tilværelsens sentrum og utgangspunkt, ikke mennesket selv. Om Gud er en vi skal bøye oss for i ærefrykt, eller om han blir fremstilt som en bestillingsautomat med det formål å maksimere vår umiddelbare lykke.

Jeg er stort sett glad til når vi har engasjerte teologiske debatter i Dagen. Det bidrar til å opprettholde en bevissthet som er sårt tiltrengt i en tid med både sekularisering og relativisering. Men ikke så sjelden tror jeg debattene hadde blitt bedre med en dempet språkbruk, og en større respekt for at andre kristne kan ha sett sider ved Gud som kanskje ikke er tilstrekkelig godt betont i den sammenhengen jeg selv tilhører.

Iblant blir det spurt om hva disse indrekirkelige debattene egentlig skal tjene til. Noen er redde for at det å eksponere uenighet blant kristne kan svekke evangeliets gjennomslagskraft i folket. Jeg tror faren er langt større hvis vi lar være å debattere teologiske og kirkelige spørsmål.

Et gjentakende trekk er imidlertid at det finnes ulik debattkultur i ulike deler av Kristen-Norge. Jeg har ikke grunnlag for å fastslå dette med vitenskapelig presisjon, men det ser ut for at det å debattere åpent er mer vanlig i lutherske enn i karismatiske miljøer. I lutherske kretser, både i Den norske kirke, i de frivillige organisasjonene og i lutherske frikirkesamfunn, er åpen debatt en integrert del av fellesskapet. Og vi skal ikke male med for bred pensel heller. Flere andre frikirkesamfunn har også årelange tradisjoner for generalforsamlinger med til dels skarpe meningsutvekslinger. I Pinsebevegelsen har man ikke hatt generalforsamlinger, men både på menighetsmøter og på de gamle predikantkonferansene har det kunnet gå nokså friskt for seg.

I dag ser det ut for at færre engasjerer seg i teologisk debatt. Særlig blant unge mennesker, og særlig blant karismatikere. Det er uheldig på flere måter. Grunnleggende er et åpent ordskifte av det gode. Bare den hovmodige kan hevde å ha grepet den hele og fulle sannhet. Bare sektlederen kan tillate seg å si at han ikke har noe å lære av andre.

Det finnes en god del av debattantene i Dagen som har meninger om andre kristne sammenhenger. Som oftest får de slippe til, gitt at innleggene tilfredsstiller visse kriterier knyttet til saklighet og relevans. Blant annet er det vesentlig at man bygger teksten sin på faktiske opplysninger, og ikke bare på sterke meninger. Likevel er det som regel mest interessant når kritikken kommer innenfra, eller i hvert fall fra noen med godt kjennskap til den sammenhengen de kritiserer. Gjennom årene har for eksempel del av kritikken mot moderne karismatikk båret preg av å komme fra avsendere som allerede i utgangspunktet står på lang avstand fra dem som blir kritisert. For å si det sånn: hvis man ber Høyre-politikere karakterisere SV, kan man langt på vei gjette seg til hva man får.

Derfor håper jeg flere kristne vil se verdien av offentlig debatt, og ikke minst at flere karismatikere vil ta del i det offentlige ordskiftet. Med både varme, respekt, mot og klarhet. Det kan blant annet bidra til at gullet som måtte finnes i Roy Godwins forkynnelse kommer mer til sin rett. For ganske mange norske kristne har han blitt en høyt skattet forkynner. Hvorfor det?

 

Svar fra Oase-lederne i Dagen 02.08.2019:
(9) Dagen 02.08.2019 Nytt svar fra Oase-ledelsen

Vi er enig med Tarjei Gilje i at det er ønskelig med samtaler om karismatikk basert på en åpen, kritisk og selvkritisk holdning. Da må våre bredeste pensler legges til side og alle vi som har meninger om dette dyppe pennen i blekk som ikke falmer i lyset.

Av GjermundEikli  EivindArnevåg

Vi leser Tarjei Giljes leder i Dagen lørdag 27. juli der han imøteser enda mer debatt omkring karismatikk. Oase bidrar gjerne til dette. Samtidig er det vanskelig, også for oss, å ha en konstruktiv debatt om karismatikk uten at det blir en debatt om karismatikere. Sjelden er personfokuset så nærliggende som når karismatikk diskuteres. Innleggene om Roy Godwin og henvendelser vi får direkte er et gode eksempler på dette. På det vi opplever som tynt grunnlag tillegges han meninger og teologiske ståsteder. Og sett fra vårt ståsted lever kritikken sitt eget liv og virker upåvirket av det han sier selv når han forkynner.

En av de gjentatte kritikkene mot Godwin bygger på to setninger fra boka Velsignelsens vei: «Korset er hans personlige anerkjennelse av meg personlig, et tegn på min verdi for ham, min verdighet. På Golgatahøyden eide, elsket og verdsatte han meg i all offentlighet » s. 59. Det er godt mulig å tolke dette til å bli feil. Men det er også godt mulig å lese det slik at det understreker kjernen i evangeliet. Kortversjonen kan være: Jesus døde på korset for meg fordi han elsker meg. Etter flere års samarbeid med Godwin vet vi at dette er hans fundament. Da oppleves det underlig når May-Britt Fjellstad Tjomsås (Dagen 3. og 9. juli), Eivind Gjerde (8. juli) og flere bruker dette sitatet til å fastslå at Roy Godwins forsoningslære er feil.

Samtidig som disse kritiske innleggene om ubibelsk forsoningslære blir publisert, står Godwin på Oases talerstol i Fredrikstad og forkynner om forsoningen: – Jesus tok hele Guds vrede over vår synd. – Vi er uverdige innfor Gud, og merkelappen «Skyldig etter tiltalen» er festet til vår panne. – Skammen ble naglet til korset.- Merkelappen «skyldig etter tiltalen» ble naglet til korset.

Sitatene er ordrett. Vi hører en klassisk forsoningslære, og selv med annen språk- og kulturdrakt er den gjenkjennelig fra norske kirker og bedehus. Avisinnleggenes kritikk med rot i to setninger fra ei bok kommer for oss i et underlig lys.

Eivind Gjerde etterlyser et tydeligere fokus på Jesus: «Dette feilfokuset fremgår også av Oase-ledernes svar. Dersom ikke forkynnelsen har hovedfokus på Jesus Kristus, kan ikke Den Hellige Ånd trives.»

Og mens etterlysningen står på trykk i avisa, forkynner Godwin altså nettopp det som etterlyses. Trond Løberg følger opp dagen etter i morgenmøtet: – Guds rettferdige vrede fikk utløp ved at den rammet hans sønn, Jesus Kristus på korset.- Han (Jesus) ble Guds lam som bar all verdens synd. – En av Åndens første oppgaver er å overbevise om synd.

Et hovedpunkt i hans forkynnelse var å understreke at hele treenigheten er med i skapelsen, inkarnasjonen, det objektive forsoningsverket og i vår frelse og helliggjørelse. Far, Sønn og Ånd kan skjelnes, men ikke skilles fra hverandre.

Igjen lever avisvirkeligheten sitt eget liv mens vi opplever en helt annen virkelighet. Det Gjerde etterlyser er jo identisk med det som er vår forkynnelse og vår basis. Kom og vær med oss! De som har vært til stede på Oase har hørt en klar forkynnelse av Guds nåde i Jesus Kristus gjennom hele stevnet. Samtidig er det ikke slik at enhver tale, enhver bok eller ethvert kristelig stevne kan dekke hele spekteret av Bibelens sannheter. På ett vis har Oase derfor en utfordring fordi vi har som kall å undervise og forkynne om Den hellige ånd og hjelpe folk til et liv i Ånden og et liv med Ånden. Og vi har ei uke å gjøre det på.

Det gir et litt spisset fokus. Noen kritiserer oss også for det. Men å si at evangeliet og forsoningen ikke er i dette spissede fokuset er ikke sant. Slik vi ser det er det ikke mulig å forkynne bibelsk om Den hellige Ånds gjerning i våre liv uten å samtidig forkynne evangeliet. Evangeliet er selve fundamentet for relasjonen til Gud og gjennom det også fundamentet for alt som har med karismatikk å gjøre.

Nådeforkynnelsen og ordet om Korset må aldri bli et bakteppe for karismatikken, men være selve fundamentet for – og kilden til karismatikken. (Ref. Geir Otto Holmås sin bok «Ved en korsvei»). Som ledere i Oase vil vi derfor hele tiden være på vakt så vi ikke løfter fram karismatikk som avskårne blomster, men sørger for at de har sin rot i Guds ord og i nådeforkynnelsen. Ut ifra hva vi leser tror vi både Tjomsås og Gjerde deler dette anliggendet, og det kan gi grunnlag for konstruktiv dialog.

Vi er enig med Tarjei Gilje i at det er ønskelig med slike samtaler om karismatikk basert på en åpen, kritisk og også selvkritisk holdning. Da må våre bredeste pensler legges til side og alle vi som har meninger om dette dyppe pennen i blekk som ikke falmer i lyset.

styreleder i Oase
daglig leder i Oase

 

Camilla Sandstø Kind i Dagen 13.08.2019
(10) Faksimile Camilla T Sandstø Kind 13.08.2019

Camilla T. Sandstø Kind
sykepleier og diakon

Veldig bra at det ønskes debatt rundt karismatikk, og at det etterlyses flere karismatikere i debatten med forskjellig syn. Jeg har selv erfaring med både karismatiske og lutherske sammenhenger som blant annet Oase, Vineyard, Ungdom i Oppdrag, Normisjon og NLM. Gjermund Eikli og Eivind Arnevåg skriver i sin kronikk i Dagen 2. august at «lederskapet i Oase hele tiden vil være på vakt og sørge for at karismatikken skal ha sin rot i Guds ord og i nådeforkynnelsen».

Det er veldig bra at dere er tydelige på dette. Men det virker som det snakkes litt forbi hverandre i denne debatten. Jeg synes det er trist at det sjelden blir en konstruktiv debatt når tema rundt enkelte av Oases forkynnere blir tatt opp. Ofte ender det opp med bortforklaringer i stedet for oppklaringer, og tema som tas opp blir ikke debattert, men heller sett på som en misforståelse. Når for eksempel en del lurer på hva Oase-ledelsen mener om såkalte «tynne steder», som Godwin snakker om, er det ganske taust.

I boken «Strømmer av nåde» s.127 skriver han at det finnes «tynne» steder hvor himmelen er lett tilgjengelig og helbredelsen henger i lufta». Går Oase god for det kontroversielle han skriver her? En ting er hva Godwin sier på et Oase-møte, men hva han skriver i bøkene sine er også relevant. Og når han beskriver sitt møte med en keltisk katolsk bok s.127, høres det nærmest ut som om han snakker om Guds ord. Han skriver følgende; «Jeg var som en utsultet mann som endelig hadde funnet brød. Jeg slukte boken og fant at den talte sterkt til meg. Innholdet var omfattende (…)

Videre skriver han; « Det forandret alt. Jeg forsto det store bildet; jeg forsto hva Guds store penselstrøk dreide seg om for vår del». Det forandret alt. Dette er ganske sterke ord, særlig når det dreier seg om en keltisk katolsk bok. Det var altså denne boka som forandret alt for Godwin. Dette betyr at han fikk en slags åpenbaring av Guds vilje for sin tjeneste gjennom denne boka. Uten denne boka hadde han fortsatt vært en utsultet mann?

Selvfølgelig kan vi hente inspirasjon fra bøker utenom Bibelen, men her er det snakk om et være eller ikke være uten denne boka. Og det er ganske spesielt. Hvordan forholder Oase seg til denne kontroversielle delen av Godwins virke? Det er det flere som ønsker svar på. Er det greit så lenge vi spiser fisken og spytter ut bena? Forøvrig er ikke dette et bibelsk prinsipp. Guds ord sier faktisk det motsatte. Litt surdeig syrner hele deigen. Og da blir spørsmålet; Godtar vi litt surdeig? Eller mener vi det ikke er surdeig?

Jeg tolker svaret fra Oase-lederne som at det er ingenting å bekymre seg over når det gjelder Godwin og hans teologi. Og så lenge han forkynner «riktig» fra talerstolen mens han er i Norge, kan vi bare se bort i fra det vi reagerer på i bøkene hans. Det ble sagt at aviskritikken lever sitt eget liv, men mye av aviskritikken gjelder det han har skrevet i bøkene sine. Da er det mest konstruktivt å faktisk diskutere dette, og ikke bare hva han har sagt på ulike møter.

Vi bør vel ikke la talene til Roy Godwin leve sitt eget liv, uavhengig av hva som står i bøkene hans. For vi ønsker hele tiden å være på vakt, og sørge for at karismatikken har sin rot i Guds ord.

 

Teolog og forfatter Eivind Gjerde, Dagen 14.08.2019:
(11) Faksimile av Eivind Gjerdes svar til Oase-ledelsen 14.08.2019

 

Eivind Gjerde
teolog og forfatter

Takk til Oaseledelsen som i Dagen av 2. august gir et tilsvar til min og May-Britt Tjomsås sin kritikk av Roy Godwins teologi i bøkene «Strømmer av nåde» og «Velsignelsens vei». Roy Godwin var for andre år på rad hovedtaler på Oase sitt sommerstevne i Fredrikstad nå i sommer.

Det er prisverdig at Oase sin ledelse vil gå i dialog om Roy Godwins lære og at de har lyttet til kritikken i den grad at de har villet gi et offentlig tilsvar. I sin artikkel viser de til at Roy Godwin kom med en rekke formuleringer som er i samsvar med den objektive forsoningslæren i sine taler på Oase. De nevner fire konkrete eksempler. Alle disse eksemplene er bibelske og i samsvar med den objektive forsoningslæren. Det er veldig bra at Roy Godwin sa dette i sommer. Det var også tillitvekkende å lese at Oaseledelsen skriver at: «Slik vi ser det er det ikke mulig å forkynne bibelsk om Den Hellige Ånds gjerning i våre liv uten å samtidig forkynne evangeliet.»

Min kritikk av Roy Godwin baserer seg på en grundig lesning av hans to bøker «Strømmer av nåde» og «Velsignelsens vei». I disse to bøkene har ordet om korset en minimal betydning og plass. Det samme gjelder læren om at Gud er hellig og en fortærende ild mot all synd og ugudelighet. Disse lærepunktene henger selvsagt sammen i bibelsk teologi.

I min kronikk i Dagen viste jeg til alle de stedene jeg fant korset omtalt, og det var skremmende lite. I tillegg var forkynnelsen av ordet om korset utydelig og ikke i samsvar med den bibelske forsoningslæren, som vi kaller for den objektive forsoningslæren.

Sitatet fra «Velsignelsen vei» er mer i samsvar med den såkalte subjektive forsoningslæren. «Korset er hans personlige anerkjennelse av meg personlig, et tegn på min verdi for ham, min verdighet. På Golgatahøyden eide, elsket og verdsatte han meg i all offentlighet .» (Velsignelsens vei s. 59)

Det er noe rett i dette sitatet. Gud elsket verden slik at han gav sin Sønn for meg. Det er rett at jeg har en verdi for Gud, ellers ville han aldri ha villet sende sin Sønn til frelse for meg, men sitatet får ikke frem det som var den egentlige grunnen til at Jesus Kristus måtte lide og dø på korset for meg og alle mennesker. Bibelen bruker ikke slike formuleringer som vi finner i sitatet. Tvert imot sier Bibelen at Kristus døde for oss mens vi ennå var skrøpelige og ugudelige (Rom 5,6). Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5,8). Ugudelig, skrøpelig og synder. Det er min attest. Jeg var slettes ikke verdig nok for at Jesus Kristus skulle dø for meg. Jeg og alle mennesker var tvert imot totalt uverdige. Men det store er at Gud av sin kjærlighet ville sende sin Sønn til frelse for oss som ikke var verdige, men opprørske syndere.

Jesaja 53,4-6 som inneholder kanskje Bibelens mest berømte formuleringer om det som skjedde på korset, sier: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.» Budskapet hos Jesaja viser klart at Jesus Kristus døde en stedfortredende straffelidelse for våre synder. Kontrasten til Roy Godwin er iøynefallende. Jesus Kristus eide ikke meg på korset som Roy Godwin påstår, men han døde for å kunne få meg i evig eie!

Jeg mener at det er helt nødvendig å gi en klar presentasjon av den bibelske forsoningslære i en bok som bærer tittelen «Strømmer av nåde». Gud lar sin nåde strømmer ned over oss først og fremst på grunn av at Jesus Kristus har vunnet oss en evig frelse ved sitt fullbrakte frelsesverk. Det finnes ingen virkelige nådestrømmer uavhengig av Kristi kors. Hebreerbrevet 2,9 sier: «Men han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, har ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døde for alle.»

Det er mitt håp at Roy Godwin for fremtiden klart og tydelig i både tale og skrift, underviser sine tilhørere og lesere i den bibelske forsoningslæren. Det sanne bibelske budskapet om «Ordet om korset» blir altfor lite fremmet innen den karismatiske kristenheten og kristenheten som helhet i dag. Det har tidligere medlem i Oases lederskap, Geir Otto Holmås, vist i sin ypperlige bok «Ved en korsvei. Åpent brev til mine karismatiske venner».

 

Mitt innlegg i Dagen 14.08.2018:
(12) Faksimile av mitt innlegg i Dagen 14.08.2019

May-Britt Fjellstad Tjomsås
pinsevenn

«Hvorfor er Roy Godwin blitt en høyt skattet forkynner?» spør Tarje Gilje i Dagens leder 27.07. Jeg våger å kaste ut noenfå svarforslag:

Han går langt i å love en stor vekkelse. Hans budskap om Den Hellige Ånd handler om at Ånden vil gi oss mer. Han skaper forventning om mirakler. I Dagen 02.08. ber Oase-lederne kritikere om å «dyppe pennen i blekk som ikke falmer i lyset». Lyset som bør kastes på dette blekket må være lyset fra Guds ord. Ordets lampe tennes ved Den Hellige Ånds olje.

Gjennom alle åndelige bølger og kristenpolitisk korrekthet vil Guds ord bli stående urokkelig fast, uberørt av skiftende tider og ulike kirkekulturer. Lik den sekulære kulturen synes også den kristne kulturen i dag å være preget av en postmodernistisk vegring mot å hevde at det finnes absolutte sannheter. Jesus kaller seg selv for Sannheten . Paulus skriver at kjærligheten gleder seg i sannheten. Tror jegat jeg har grepet alt? På ingen måte! Men jeg tror at jeg har grepet grunnvollen. På den vil jeg være nøye med hvordan jeg bygger videre.

I likhet med Gilje savner jeg at flere karismatiske ledere stiller seg på muren for å forsvare evangeliet. La oss håpe at ikke forklaringen ligger i redsel for egne posisjoner og munnkurv fra diverse toppstyrte nettverk. Enda verre vil det være om det skyldes mangel på hyrdehjerter.

Oase-lederne skriver også: «På det vi opplever som tynt grunnlag tillegges han meninger og teologiske ståsteder.» Jeg har, som tidligere nevnt, analysert boken «Velsignelsens vei» grundig. I denne spalten er det ikke plass til å dekke alle sider ved Godwins lære. Når han har skrevet hele to bøker som handler om hvordan hans velsignelseslære har kraft til å bringe Guds rike til våre samfunn, må det være lov til å trekke noen konklusjoner om hans hovedfokus.

Lederne i Oase er enige i at evangeliet er selve fundamentet for vår relasjon til Gud. Utfordringen er at det er så mangt som i dag defineres til å være evangeliet at man ikke alltid klarer å gjenkjenne det slik det ble overlevert fra de første apostlene. Markedsføringen av Godwins løfterike budskap er så nøye sammenvevd med hans navn, at det er umulig å komme utenom dette. Rekkevidden av hans konsept når langt utover sommerens stevne.

I år som i fjor er Oase denne høsten medarrangør av en «Velsignelsens Vei»-turné til flere norske byer (tibyer.no). På Godwins nettsider ser man at det er bygget et salgskonsept rundt hans vei til velsignelser. Hvordan kan vi da unnlate å se at det knyttes forventninger til et menneske? Paulus advarte korinterne mot å holde seg mer til ham og Apollos enn til Kristus. Vedrørende Godwins lette berøring av Kristi forsoningsverk på Oase-stevnet, kan det i en viss grad virke som at han motstrir seg selv i forhold til sin siste bok. Jeg finner ikke dette spesielt beroligende.

I talen viste han til hvordan retreatsenterets gjester forsøker å kvitte seg med skam ved å skrive den ned på lapper som de henger på det store trekorset. Da er vi tilbake ved en terapeutisk tilnærming til korset. Mennesker blir ved dette fratatt muligheten til å erfare den livsforvandlende kraften som ligger i Ordet om korset; Guds kraft til frelse. Mange kan vitne om hvordan de ble kvitt sin skam og sitt hat på et øyeblikk gjennom å bli født på nytt. Jeg klarer ikke å finne igjen dette største av alle mirakler i Godwins budskap. Gjenfødelsens under har ingen annen oppskrift enn at et menneske gjennom overbevisning fra Guds ord erkjenner sin syndige tilstand, bøyer seg og tar imot vår Frelsers tilbud om forsoning og fred med Gud i en god samvittighet. Dette skjer ikke ved å uttale en «velsignelse».

Vi begår en fatal feil dersom vi lar syndere tro at de kan motta frelse uten omvendelse. Jeg klarer ikke å gripe fatt i hva det er ved Godwins forkynnelse som skal være spesielt egnet til å bringe vekkelse til vårt frafalne land. «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe til Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave». Denne oppfordringen finner vi ikke i Godwins bøker. Finnes den i hans taler?

På Oase-stevnet forkynte Godwin at helbredelse er noe alle kan virke i ved å befale den syke delen av kroppen til å bli legt. Han anbefalte å starte med å øve seg på lette sykdommer, som for eksempel hodepine, før man utvider sin helbredelseskompetanse til mer alvorlige sykdomstilfeller. Dette stemmer ikke med Paulus’ undervisning om nådegavene. Siden vi er ulike lemmer på Kristi kropp, får vi ulike gaver etter som Ånden gir enhver. Vi snakker altså om gaver – ikke en ferdighet som kan oppøves gjennom trening.

Dette eksemplet viser nok en gang at Godwin opererer i samme spirituelle landskap som Bethel Church. Er reisen til Ffald-y-Brenin en flukt mot vårt Tarsis, mens Gud kaller oss til Ninive? For å gå til vårt Ninive og oppfordre folket til å omvende seg, trenger vi i sannhet Den Hellige Ånds kraft. Min tro på at Godwins velsignelser er i stand til å utruste noen med kraften fra det høye er fortsatt svak. Jeg selger heller ikke min førstefødselsrett for en «tallerken» med mystikk.

 

Svar fra Gjermund Eikli, Dagen 23.08.2019:

(13) Skjermbilde Gjermund Eikli Dagen 23.08.2019
Meninger|fredag 23. august 2019
TEOLOGI
Oase, Godwin og keltiske impulser

Gjermund Eikli
styreleder i Oase

Det er krevende hvis man uten å fokusere på innholdet avviser impulser fordi de har utspring i andre trossamfunn og kulturer.

Boka «Velkommen Hellig Ånd» presenterer Oases luthersk-karismatiske plattform. Den beskriver over 52 kapitler vårt syn på karismatikk, åndelighet, nådegaver mv. og er tydelig på det evangeliske fundamentet. Med en slik tydelighet som grunnlag kan vi ta de nødvendige skrittene bakover for å se et større bilde. Med respekt, undring og også beundring ser vi at blant alle de som har funnet nåde gjennom Jesus Kristus – og de fleste av dem er faktisk ikke lutheranere – har åndeligheten fått mange former og uttrykk.

Reelle uenigheter ser vi også – noen viktigere enn andre. Allikevel er de alle våre søsken i Jesus Kristus og lemmer på det store verdensomspennende legemet som er Kristus. Dette holder vi fram først, før vi ser på det som er forskjellene. Slik er det mulig å tenke enhet og ikke splittelse også når vi ser på ulikheter og uenigheter. Så hører det med til det store bildet at noe av det man ser gjør at fellesskap allikevel kan synes umulig.

«De helliges tro er grunnvannet som flyter under alle grensestolpene våre», skriver Magnus Malm i boka «Fri til å tjene». Så konkluderer han med at han allikevel graver best etter vannet der han står innenfor sine grensemerker. Slik er det også med Oase. Vi har definert våre teologiske grensestolper, men spenner ikke piggtråd mellom dem.

Flertallet av våre stevnedeltakere har forankring i Den norske kirke, men en god del av våre deltakere kommer fra et mangfold av andre lutherske og ikke lutherske kirkesamfunn. Noen er også katolikker. Til hele forsamlingen lyder det som Jesus ba til sin far: Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett slik vi er ett; jeg i dem og du i meg så de helt og fullt kan være ett. (Joh 17.22 23)

Magnus Malm skriver i den nevnte boka om hvordan han blir kritisert fra flere hold når han siterer katolske forfattere. Det blir sett på som å «snik-katolisere». Malm sier at med den logikken vil altså den som siterer Martin Luther King rekruttere baptister, spiller man Bach skaper man lutheranere, C.S Lewis skaper anglikanere og så videre. Malm sier at «Denne type varemerketenking hører verden til og er Guds rike fremmed». Han henviser til 1 Kor 3, 21-23 der Paulus advarer den notorisk splittede menigheten mot å holde seg til mennesker. «..men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.»

Det virker som om kritikerne av Roy Godwin mener at hvis noe av det han sier kan assosieres med noe katolsk eller keltisk tradisjon, er det absolutt og betingelsesløst diskvalifiserende allerede før en ser på innholdet. Watchman4wales er en blogg der mye av Godwinkritikken i Dagen ser ut til å ha sin opprinnelse. I denne bloggen står det: Det er virkelig ingen kristne rikdommer i katolsk åndelighet, bare hedenske vederstyggeligheter . Når Godwins kritikere uttrykker eller henter inspirasjon fra slike tanker, blir det vanskelig å ha en dialog. Det er uansett krevende hvis man uten å fokusere på innholdet avviser impulser fordi de har utspring i andre trossamfunn og kulturer.

Godwins keltiske tradisjon er ei ramme for hans vitnesbyrd om mennesker som oppdager og erfarer en levende, nådig Gud. Det overnaturlige blir naturlig, og det vokser fram et rikt bønnearbeid. Vi tar imot dette, prøver det på Guds ord og gir det plass i vår norske kontekst.

Oase har kommentert flere av problemstillingen omkring Roy Godwin, og vi velger trolig ikke å kommentere flere av innspillene som er kommet i Dagen før dette innlegget. Så er vi naturligvis åpne for at nye temaer vedrørende karismatikk kan være aktuelle senere.

 

Gerard Oord, Dagen 25.08.2019:
(14) Skjermbilde av Gerard Oord, Dagen 25.08.2019.JPG

Meninger|mandag 26. august 2019

ÅNDELIG FØDE
Oases forkynnelse
Gerard Oord
Oppegård

Forsoningen er et budskap til kjødelige mennesker og små barn i Kristus. Min familie og jeg har i mange år besøkt Sommer-Oase, og har hatt mange fine stunder der både på campingen og i hallen. På siste stevne ble jeg mer enn tidligere klar over den store aksenten det blir lagt på forsoningen. Tre av seks forkynnere hadde hovedfokus på dette tema. Forsoningen er et meget viktig tema, men å si at det er det mest sentrale i evangeliet er misvisende. Paulus nevner at han først av alt overga til korintierne at Kristus døde for våre synder etter Skriften. Noen tyder det slik at da er forsoningen viktigst, men så sier han også: «Og jeg mine søsken, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga dere melk og ikke fast føde. For dere var ennå ikke i stand til å ta imot den». Det første ufrelste og nyomvendte mennesker trenger å høre om er forsoningen. Paulus plasserer forsoningen i kategorien «melk» og ikke fast føde.

Faren ved en slik feilvurdering fra Oases side kan være at Oases forkynnere serverer store deler av tilhørerskaren melk og ikke fast føde, ikke fordi de anser dem som kjødelige og små barn i Kristus, men som et resultat av feil indoktrinering. Det fører til feilernæring. Oase er ikke alene om dette. Markedsføringsmessig sett er det en stor tabbe. Ser man seg litt rundt i salen, oppdager man at den aller største delen av forsamlingen består av mennesker som i årevis kan ha vandret med Herren. Såvidt jeg fikk med meg var det i grunnen bare én forkynner som kom med fast føde, Ronda Mathiesen da hun underviste ut fra Rom 8, 1-17. «For dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve». Skal tålmodigheten øke, må utålmodigheten dø. Her blir det snakk om en vei. Veien gjennom kjødet. Den hører vi lite om. Hverken syndenes forlatelse eller helbredelse gjør et menneske åndelig.

Rettferdiggjørelsen skjer i et nu. Den er en tidsbegrenset hendelse, men i helliggjørelsesprosessen trenger vi å gå på en vei, korsets vei. Talen om veien er stort sett blitt borte. Dette har sin grunn i at en har valgt bort den Jesus som Skriftene taler om til fordel for den Jesus som Augustin har plantet inn i historien. Skriften forkynner at Jesus hadde en fallen natur som oss andre, men syndet aldri. Augustin innførte en annen Jesus med en natur som var lik Adam før fallet.

Apostelen Peter uttrykker på en glimrende måte hensikten med forsoningen og binder den sammen med den videre vandring i kristenlivet som er seier over synd, helliggjørelse og guddommelig natur. Tre emner som med fordel kan vektlegges langt mer. «Han som selv bar våre synder i sin egen kropp opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten». 1. Peter 2,24. Hvis hensikten med forsoningen ikke blir fulgt opp, kommer en ikke videre på helliggjørelsens vei. Resultatet blir symptombehandling. Selvfølgelig skal vi passe oss for å gå rundt og dele folk inn etter om de er kjødelige eller åndelige, men når det gjelder forkynnelsen gjør Paulus her et klart skille.

En kontinuerlig tale om emner som omvendelse, forsoningen, helbredelse, en kommende vekkelse, endetiden og så videre må vel regnes som melk. De hører med, men må ikke dominere. En forkynnelse som går ut på å fremme en Kristuslikhet i den troende må regnes som fast føde. Her kan man ikke lage klare skiller, men spørsmålet for det enkelte trossamfunn er: «Hva er det sentrale i forkynnelsen?»

Reaksjonen på Ronda Mathiesens forkynnelse, lot ikke vente på seg. Vi opplevde at allerede neste taler, Hans Weichbrodt nærmest sparket bort beina under innlegget fra Ronda idet han i sitt innlegg gjorde forsamlingen oppmerksom på at det gamle mennesket ble begravet i døden, men at det fortsatt kunne svømme og han viste med en alvorlig mine svømmebevegelser med armene. Det ble et alvorlig kræsj i Ånden. Er ikke dette å betrakte som spott og vantro?

 

Steve Jensen, Dagen, 29.08.2019:
(15) Skjermbilde Steve Jensen, Dagen 29.08.2019

Meninger|torsdag 29. august 2019

ORDET OM KORSET
Godwin og karismatikkdebatten

Steve Jensen
frelst synder

Efeserne 1. kapittel: «Lovet være Gud vår Herre Jesu Kristi Far som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i Himmelen.» Kjære brødre og søstre i Kristus. Les dette verset nøye, kjære venner. Vi har allerede blitt velsignet med all Åndens velsignelse. Trenger vi noe mer enn dette? Jeg har fulgt med på Godwin/karismatikkdebatten med ivrige øyne. Jeg har ingen doktorgrad i teologi og er ingen skribent, men føyer meg til i debatten med en lekmanns og fattig synders syn på disse ting. Det er ikke min mening å være krass eller angripe personer direkte. Tilgi meg hvis det skulle framstå slik.

Hvorfor drar jeg til kirken eller menigheten? Jo, for samfunnet og for å høre et helt bestemt Ord, et Ord som kommer til meg utenfra. Nemlig Ordet om Korset. Jeg trenger å få Jesus malt for mine øyne, Jeg vil bare se Ham. Jeg vil ikke rette blikket på meg selv og min innsats, men på Kristi verk alene. Når jeg får dette kan jeg forlate lokalene med en oppriktig oppbygd ånd som bærer frukt til sin tid. Derfor er det godt å høre at Ordet om Korset fortsatt ­kjempes for.

Takk til Eivind Gjerde, Ferdinand Wyller og andre som gir sitt uttrykk for det i sine innlegg I Dagen. For meg virker det som mange av disse sommerstevnene baserer seg på alt annet enn nettopp forkynnelse av Ordet, det blir en event eller «happening» ut av det. Med musikk og «feelgood» stemning løfter vi armene og synger med. Vi kommer inn i en dirrende modus åpne for alt som blir oss servert, og hva får vi servert? Er det Brød og Vin eller er det åndelig chips og cola? Nei, når Ordet om Korset slutter å lyde er det all grunn til å være på vakt. I disse tider ser det dessverre ut som det kan være nødvendig.

Det lød en røst for en del år siden som påstod at mange menigheter fortiet Evangeliet, og etter min erfaring var det og er fortsatt sant. Evangeliet kan ofte lyde hva vi skal gjøre for Herren og ikke hva Han har gjort for oss. Det virker som det er ofte der karismatikken hviler, ikke alltid, men ofte. Sakte, men sikkert rettes blikket innover i sitt eget hjerte og sitt eget kristenliv. Blikket festes ubevisst på sin egen innsats og ikke på det fullbrakte verket på Golgata kors. Det stemmer helt sikkert at Roy Godwin har forkynt en klar og tydelig forsoningslære ved flere anledninger, men det har mange av de mest ekstreme herlighets-teologer også klart uten at jeg sammenligner ham med disse.

I bøkene til Godwin er det etter mitt syn flere bekymringsverdige ting. Når man leser om disse «overnaturlige» tingene som skjer på dette retreatsenteret og ved det store trekorset som er ført opp der blir det bekymring i min ånd. Og når Oase skriver på sin nettside at disse hendelsene er til inspirasjon for dem kjenner jeg fort et lite mageknip. I mangel av en bedre måte å formulere dette på sammenligner jeg disse hendelsene med den sedvanlige, karismatiske oppførsel. Minner meg fort om hva som skjer på en viss tv kanal når visse herlighetspredikanter er på besøk. Jeg klarer ikke finne dekning for dette i Skriften. For meg synes det som om det er Den Hellige Ånd som tilbes og som løftes opp og blir gjort stor, ikke Jesus Kristus. Trodde det var nettopp det som var Den Hellige Ånds oppgave. «Han skal vitne om meg.»

Vel, hva vet jeg. Skal ikke påstå at jeg har fått fullkomment lys over dette, ville bare dele mine synspunkter og erfaringer angående dette temaet. Er jo bare en simpel synder som har tatt sin tilflukt til Jesu verk. Ordet om Korset, Evangeliets kjerne, der åpenbares Guds kjærlighet over en fattig synder. Dette burde være en forkynners eneste fokus. Sørge for at det budskapet når inn til en synders hjerte, for det er nettopp i dette budskapet kraften til omvendelse og frelse ligger. Og dette må ikke tukles med.

Kolosserne 3:3 «Dere er jo ­døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud».

 

Camilla Sandstø Kind, Dagen, Meninger 10.10.2019:
Faksimile Dagen 10.10.2019

Camilla Sandstø Kind

sykepleier og diakon

Det kan ligge en hel del teologi i beskrivelsen av en åndelig opplevelse, som ikke er så lett å se ved første øyekast. I boka «Strømmer av nåde», skrevet av Roy Godwin, finner vi flere eksempler på dette.

Først vil jeg takke Oase for svar på mine to spørsmål angående forkynnelsen til Roy Godwin. Jeg er glad for at Oases ledelse uttrykker åpenhet for å ta opp spørsmålet om «tynne steder» med Godwin selv, ved neste mulige anledning. Han skal ha turne i Norge nå i oktober, og jeg regner med at Oase da vil løfte dette frem, slik de har sagt. Jeg er spent på hans svar, selv om Godwin allerede har sagt hva han legger i dette begrepet, i boka si.

I det siste innlegget fra Oase, skrevet 23. august i Dagen, antydes det at kritikerne av Godwin har blitt påvirket av et navngitt nettsted, som ser på alt ved katolisismen som en vederstyggelighet. Oase konkluderer med å si at dette hindrer en god dialog. Her trekkes det altså en konklusjon, basert på en antagelse, og ikke fakta. Det synes jeg er uheldig, og det stiller kritikerne i et feil lys.

Til opplysning har jeg aldri hørt om dette navngitte nettstedet som Oase antar at jeg og andre har fått påvirkning fra. Jeg har kun basert min bekymring på selv å ha lest boka «Strømmer av nåde» og bibelen. Det holder lenge. Er det noe som hindrer en god dialog, så er det vel dessverre dette, å konkludere basert på feilaktige antagelser.

Videre registrerer jeg at Oase mener kritikerne ikke er opptatt av innholdet, og nærmest ikke ser på innholdet, fordi det assosieres med noe katolsk. Her tror jeg vi dessverre snakker litt forbi hverandre igjen. Fra mitt ståsted er det nettopp innholdet vi ønsker å snakke om, og som vi også tar opp i debattinnleggene. Det er mulig at vi legger ulike ting i ordet innhold. For meg er det i dette tilfellet det teologiske i forkynnelsen som er innholdet. For Oase er det kanskje også opplevelsene, i forbindelse med Godwins virke, som er selve innholdet?

Når det er sagt, kan det også ligge en hel del teologi i beskrivelsen av en åndelig opplevelse. Dette er ikke så lett å se ved første øyekast. I den forbindelse vil jeg bare nevne to eksempler på slike opplevelser i Godwins bok «Strømmer av nåde». På s.89 i boka kommer «Guds herlighet» over RG og noen andre mennesker i rommet. Og i omtrent en hel time får de verken snakket, beveget seg eller åpnet øynene. Ved første øyekast kan dette høres fascinerende ut, at de opplever noe overnaturlig med Gud, men hva er det som egentlig skjer her? Fysisk sett er det en ufrivillig bevegelseshemmelse over en lang tidsperiode. En time er veldig lenge, uten å selv kunne bestemme. Opererer vår Gud slik? Tar han bare plutselig fra oss kontrollen på den måten? Og hvorfor skulle han gjøre det?

Når Gud gjør noe overnaturlig i bibelen, er det alltid med en hensikt, og som regel med en forklaring. Dette er spørsmål som jeg tror det er sunt å stille når vi hører om opplevelser som er litt spesielle. Der Guds ånd er, der er frihet. Vi er fri til å spørre, og fri til å tenke som enkeltindivider, uten å bli satt i bås. Jeg tror ikke Gud tar kontroll over oss, slik som i nevnte eksempel. Han er en Gud som verken tvinger eller manipulerer oss, noe som også gir oss en trygghet. Dette er viktig. Vi kan stole på Gud. Gud er kjærlighet og kjærligheten tvinger ingen, og tar ikke kontroll over noen.

Ja, vi kan komme i ærefrykt og bli fascinert av hans nærvær, og på en måte bli målløse. Men som menneske har vi alltid en frihet til å bli værende, eller til å gå. Og vi har alltid en frihet til å velge å snakke, eller til å la det være. Og godt er det. På side 98 blir et stort tre-kors som står ute på Ffald-y-Brenin beskrevet på mystisk vis. Godwin antyder at dette tre-korset gjorde noe med selve bakken som det står på, og forandret den åndelige atmosfæren. Og overnaturlige ting skjedde i nærheten av korset.

Han sier han ikke lager en teologi på det, og får dermed en slags ryggdekning for å ikke forkynne noe ubibelsk. Men det ligger allerede en teologi, lære om Gud, i dette. Den lærer at Gud virker med sin ånd gjennom et spesielt symbol, og gjennom bakken som symbolet står på, og det igjen forandrer altså atmosfæren rundt. Dette manifesterer seg ved at ulike mennesker mister kontroll over sin egen kropp, dvs. ikke klarer å bevege seg innenfor en viss radius rundt dette korset. Igjen, mennesket mister kontrollen over sin egen kropp.

Roy Godwin skal, som sagt, ha en turne nå snart hvor han besøker flere byer i Norge, og han har allerede stor innflytelse blant oss kristne fra ulike kirkesamfunn i Norge. Da er det ekstra viktig at vi som kristne setter oss godt inn i hva slags Gudsbilde som forkynnes, gjennom blant annet de ulike opplevelsene som beskrives på retreat-senteret i Wales. Guds Ord og Guds Ånd ­tåler våre spørsmål, og Han gir oss gode svar. Usunn lære, ­derimot, tåler ikke spørsmål, og mangler gode svar.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s